Det er noen som bestandig Går som de gikk kongebud,

Vers 1

Det er noen som bestandig Går som de gikk kongebud, Og er vitnesbyrd iblandt oss Om så kongelig en Gud. Deres smil er som et solskinn, Som et solskinn og en fred. Veien som vi selv skal følge, Den blir skjønnere derved.

Vers 2

Deres liv har skjulte kilder, Dype vell som ingen ser. De der hjemme i den stillhet Hvori kun det største skjer. I en verden som bestandig Kun vil tro hva den kan se, Er de selve livets vitner Om Guds gjerning som kan skje.

Vers 3

De tør leve det vi andre Synger søndagssanger om. I en grå og glansløs hverdag Reiser de en helligdom Og gjør denne jord vi kaller For en stakkars jammerdal, Til en sommervei som stanser Ved en stjernesmykt portal.