Hvor deilig det er å møte Når ene man vandrer

Vers 1

1. Hvor deilig det er å møte Når ene man vandrer frem, En broder- og søsterskare På veien til samme hjem! Det er som en kvegende luffning Som Her- ren oss sender ned. Det styrker den trette vandrer På vei- ens besværlighet.

Vers 2

2. Da banker hjertet, og blodet Så varmt gjennom årene går, Og hva det vil si å elske, Først da vi til fulle forstår, For da brenner kjærligheten, Ei smittet av jordisk glød, Så ren og så sterk den luer Og kjenner ei kulde og død.

Vers 3

3. Og er så for fullt vårt hjerte, Og kan vi ei tale ut. Da bærer vi frem i bønnen De kjære for nådens Gud. Vi ned- ber velsignelsens fylde, Det beste vårt hjerte vet, Alt over det elskede hode For tid og for evighet.

Vers 4

4. Det gis ikke jordisk slektskap, Ei blodets det sterke bånd Som så binder hjerte til hjerte, Forener så ånd med ånd, Som dette å eie isammen Én Herre, én tro, én dåp, Som barn av den samme Fader Og født til det samme håp.

Vers 5

5. Og når så den siste fiende Med ære beseiret er, Da skal vi møte de kjære Som frelste i himlens hær. Der tales ei mer om å skilles, Der sies ei mer farvel, For evig vi vandrer sammen Ved livsens sprudlende vell.