Hvorledes skal jeg møte Og favne deg, min skatt,

Vers 1

Hvorledes skal jeg møte Og favne deg, min skatt, Du skjønne morgenrøde Mot all min jammers natt? Min Jesus, si hvorledes Mitt arme hjerte skal Rett smykkes og beredes Og bli din brudesal.

Vers 2

Ditt Sion palmer svinger Til evig seiers tegn, Og frydens tone klinger I nådens blide egn. Mitt hjerte deg til ære Skal stå som skog i vår, Mitt liv en lovsang være Til jeg av verden går.

Vers 3

Hvor har du, milde hjerte, Dog ingen møye spart! Du dempet all den smerte Som klemte meg så hardt. Jeg satt i mørket nede, I dødens skyggers stad, Da kom du selv, min glede, Og gjorde meg så glad.

Vers 4

Jeg lå i bånd og fengsel, Du kom med frihets bud, Jeg stod i spott og trengsel, Da tok du meg til brud. For meg å få opphøyet Du tok min skyld på deg, Så blir hva tungt du pløyet, En evig høst for meg.

Vers 5

Min sjel, nå kan du skrive Det dypt i hjertet inn! La denne glede drive Igjennom sjel og sinn: At hjelpen er til stede, At Jesus selv er her. Han gir deg trøst og glede! Han har deg alltid kjær!

Vers 6

La aldri deg forskrekke Av dine synders tall! Nei, Jesus vil dem dekke, De deg forlates skal. Han kommer selv, han kommer Og demper all din ve, Han gjør en liflig sommer Av all din trengsels sne.

Vers 7

Til sist han også kommer Og gir enhver sin del: De onde dødens dommer, De gode himlen hel. Ja, kom vår sol, du klare, Og hent fra støvets dal Ditt folk, din frelste skare, Til himlens brudesal!