Jeg kjenner et navn med så deilig en klang,

Vers 1

Jeg kjenner et navn med så deilig en klang, Og om dette navn vil jeg synge en sang. Det navnet er Jesus, Immanuel god, Som har meg igjenløst til Gud med sitt blod.

Vers 2

Når all min misgjerning så stor og så svar Meg sier at jeg ingen barnerett har, Da roper det navnet så høyt i min sjel At blodet, ja blodet har allting gjort vel.

Vers 3

Når Djevelen sier: Du er ikke så At nåden i Kristus deg tilhøre må, Da roper det navnet: Men slik er dog jeg At jeg tar imot selv en synder som deg.

Vers 4

Når mørke og tvil vil omtåke mitt sinn, Og engstede tanker vil trenge seg inn, Da hvisker det navnet så stilt i min ånd: Å, bi etter Herren, du er i hans hånd!

Vers 5

Når tusentalls farer omkring meg jeg ser, Og hjertet især så bedragelig er, Jeg gråter og sukker: Hvor vil det dog gå? Mon himmelens deilige strand jeg skal nå?

Vers 6

Da ser jeg på høyden der fremme en favn, Da hører jeg atter det deilige navn. Det hvisker så inderlig: klyng deg til meg! Jeg er dog den samme ennu imot deg.

Vers 7

Å navn, du forunderlig deilige navn! Å favn, du forunderlig trofaste favn! Engang skal jeg prise og opphøye deg For hva du har vært og har gjort imot meg.