Jeg så ham som barn med det solrike øye I

Vers 1

1. Jeg så ham som barn med det solrike øye I regnbuens glans på de hjemlige høye; Han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne, Mens korset sto skjult mellom løv i det fjerne.

Vers 2

2. Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen, Da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen; Han vinket min sjel, og jeg glemte det lave, Hans ild kastet glans på for- krenkelsens grave.

Vers 3

3. Jeg så ham som mann i den modnere sommer, Da synderen skalv for den hellige dommer, Da hjertet slo tungt og mitt hode var senket, Og dødstanken strengt hadde livsmotet lenket.

Vers 4

4. Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde, Først da løstes korsets, forargelsens gåte. Først da lærte hjertet å favne den byrde Som han har meg rakt, den forbarmende hyrde.

Vers 5

5. Først da fikk jeg sagt ham hva før jeg ei visste, At han er den første og han blir den siste. Først da fikk jeg sagt at med ham vil jeg følge I liv som på dødens den rullende bølge.

Vers 6

6. Først da har jeg sagt at til ham vil jeg ile, Som grå- tende barn ved hans bryst søke hvile. Hos ham vil jeg meg og min usselhet skjule. Kun da fris jeg ut av fortapelsens hule.

Vers 7

7. Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner, Da strekker jeg mot ham de segnende hender; Når hjertet står stille og øyet vil briste, Da hilser jeg ham med et smil, med det siste.