Så vide om land som sol mon gå, Ei menneskesjel er å finne

Vers 1

Så vide om land som sol mon gå, Ei menneskesjel er å finne Som Herrens nåde ei vet å nå Når hjertet ham gjerne vil vinne.

Vers 2

Han ser hver en lengsel i sjelens grunn Som etter det evige higer, Han hører hvert sukk som i nattens stund Fra dypet til himmelen stiger.

Vers 3

Han tenner sitt lys på den villsomme vei, Hans stjerne for ånden opprinner, Den stråler og vinker og stanser ei Før hjertet sin Frelser finner.

Vers 4

Og var du enn skjult i den mørkeste vra, Og kjente deg ingen på jorden, Og var du blant dem som i sorg måtte gå, Den aller elendigste vorden,-

Vers 5

Og tårnet seg synder som fjell i sky, Og sortnet enn alt for ditt øye, Og kentes hvert minne så tungt som bly, Og så du kun lyn i det høye,-

Vers 6

Å, higer din sjel mot sannhets Gud Og kaller på ham du der inne, Så vet han vei for sitt nådebud, Din Frelser du visst skal finne.

Vers 7

Og finner du ham, da finner du alt Hva hjertet kan evig begjære, Da reiser seg atter hvert håp som falt, Og blekner så aldri mere.