Til himlene rekker din miskunnhet, Gud, Din trofasthet når dine skyer.

Vers 1

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud, Din trofasthet når dine skyer. Din rettferdshånd over bergene ut Er strakt over daler og byer.

Vers 2

Som himlenes favn er din kjærlighet, Gud, Som havenes dyp dine dommer. Til frelsen fører du sjelene ut, Og skapningens sukk ihukommer.

Vers 3

Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, Hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut, Vi skjuler oss i deres skygger.

Vers 4

Du kveger i ørknen den tørstende sjel, Du berger den bevende due. Hos deg er livets, det evige vell, Og lys i ditt lys skal vi skue.