Ut over fremmed havn nu ringer Fra sjøbud

Vers 1

1. Ut over fremmed havn nu ringer Fra sjøbud. Fra hjemmets stavn den hilsen bringer Og kaller sjelen inn til Gud, Til høytid om hans nådes ord, Til fest og fryd omkring hans bord.

Vers 2

2. Den kaller mildt på havets sønner Fra gråriet ulk til yngste mann; Den bærer bud om moderbønner Fra tusen hjem langs værbitt strand: Den ringer fred i døgnets larm, Så ensom sjel blir glad og varm.

Vers 3

3. Ha takk, o Gud, ditt hus du reiste I havn og by på fremmed strand: Vårt flagg med korsets merke heiste, Som viser vei til livets land. 0 Helligånd, la Ordets sæd I hjerter finne voksested.

Vers 4

4. Ha takk, o Gud, du ingen glemmer, Hvor ringe og hvor glemt de er. Ditt hjerte selv den minste gjemmer Og er ham med din frelse nær. Du rekker oss det livsens brød Som redder oss fra hungersdød.

Vers 5

5. Ditt korsets ord er fredens anker, Gir trøst og håp ved dag og natt. Alene der har våre tanker I storm og strid sin trygghet satt. Så seiler vi i Jesu navn Med kursen klar for Himlens havn.

Vers 6

Karl Martninussen. Skrevet til 100-årsjubileet for Den norske Sjømannsmisjon 31.aug.1 964