Å, hvilken ære, For tanken altfor stor, Hans barn å være

Vers 1

Å, hvilken ære, For tanken altfor stor, Hans barn å være Som i det høye bor! Når jeg er blevet Til Herren rett omvendt, Fra verden revet, Med Jesus rett bekjent, I himlen skrevet Med Lammets røde prent!

Vers 2

Å, hvilket smykke Jeg da fra himlen får, Å, hvilken lykke Er dette barnekår! Hva enn oss skader, Vi kan for tronen gå Og sie: Fader, Ditt barn du hjelpe må! Min Gud, hvor lader Det deilig der å stå!

Vers 3

Hvem kan utsige Hva Kristi kraft formår, Når himlens rike I sjelen rett oppgår! Når i meg brenner Min Jesu kjærlighet Og meg omspenner Som himlen selv så bred, Hvor jeg meg vender Og tenker opp og ned!

Vers 4

Å, jeg har funnet Lykksalighetens stand Og overvunner Min første fødsels bann. Å, hvor fornøyet Er nå min arme sjel! Før dypt nedbøyet til jorden som en trell, Nå høyt opphøyet Med sin Immanuel.

Vers 5

Når jeg skal tage Mot dødens siste bud, Da kan jeg drage Med glede til min Gud. Hans hånd skal lindre Meg dødens kamp og sved, Hva kan det hindre At støvet faller ned? Hist skal det tindre I evig lys og fred!