Anders Nielsen Haave

Av dypest nød jeg rope må, O Herre, du meg høre!

Der går fra urtegården Til Golgata en sti

Det hev ei rose sprunge Ut av ei rot så grann.

Gi din kostbare ungdomstid Med fryd til din Gud alene!

Gud er nådig, han vil ikke Noen synders dom og død.

Gud, når du til regnskap kaller Meg for alt hva jeg har gjort,

Herren er den som vokter meg

Hvorhen skaljeg sog fly Fra lovens tordensky

Høyt fra det himmelske høye Vennlig et blikk på deg ser.

Jeg har en venn som har gitt sitt liv for at jeg skal få leve.

Kor herleg, Herre, er ditt namn På all den vide jord!

Kven bankar så varleg i kveldsstille fred På ditt hjarte?

Midt igjennom nød og fare Veien går til Paradis

O du min Immanuel, Jesus, hvilken himmelglede

Ser jeg meg i verden om, Tenker på de svunne dager,

Sørg du for meg, Fader kjær

Velt alle dine veier Og all din hjertesorg

Å, hvilken ære, For tanken altfor stor, Hans barn å være

Å, hvor er jeg vel til mote Siden jeg min Jesus fant!

Å, tenk at det var for meg At Kristus på krossen hang.