Sang

Sangen er høy, tynn og uforutsigbar. Den kommer i korte fraser, ofte med et lite fall på slutten, så en pause der skogen får puste. Tonehøyden ligger over løvsangerens myke strøm, under gjerdesmettens elektriske trill. Mange hører noe vemodig i den — ikke fordi den er langsom, men fordi den står alene i det kalde lyset.

Den synger som om den prøver ut setninger og stryker de fleste.

Hannen synger for territorium og par. Hunnen kan også synge, særlig om høsten når begge kjønn holder vinterrevir i deler av utbredelsen. I Norge, der mange trekker, er høstsangen likevel et kjent innslag i hager og parker: en tynn tråd gjennom barfrost og eplefall.

Når den synger

• Tidlig vår: territoriell sang, ofte fra halvåpen sitteplass — hekk, gjerde, lav kvist.
• Hekketid: tettere sang før første kull, mer avdempet når ungene mates.
• Sensommer og høst: ny sangperiode etter røyte, kortere strofer.
• Vinter: i milde kyststrøk og der lys og mat holder fuglen aktiv.
• Natt: særlig nær kunstig lys. Gatelamper kan lure kroppen til å tro at det er skumring.

Kall og duett med stillheten

Varselkallet «tic» er kort, tørt og bærer godt mellom stammer. En urolig rødstrupe kan tikke i minutter. Det finnes også tynnere, høyere lyder i kontakt mellom par og unger. Lær deg tikket først: det er nøkkelen til å finne fuglen i tett einer og tuja.

Rødstrupen er ikke en korist. Den synger sjelden i tette kor slik gråspurv og grønnfink kan. Én stemme, ett revir. Derfor oppleves den så stor i et vinterlandskap — den fyller rommet mellom husveggen og skogen.