Utseende

Fjærdrakten er en studie i to temperaturer. Ansikt og bryst er brent oransje, ofte varmere mot strupen og litt blekere mot sidene. Buken er kremhvit. Oversiden er olivenbrun med et snev av skifer i vingedekkerne. Overgangen mellom oransje og brunt går gjennom øyet — som om noen har dyppet hodet i kveldslys.

Det oransje kommer av karotenoider i kosten. Et dyr i dårlig form, eller en fugl som har hatt en krevende røyte, kan se blekere ut. I skarpt vinterlys kan brystet likevel flamme mot snø. I sommermørk granskog leses det mer som en mørk varm flekk.

Kropp og bevegelse

Rødstrupen sitter ofte lavt, hopper på bakken med et lite mellomrom mellom fotfestene, og stopper brått med hodet på skakke. Den «nikker» gjerne, og stjerten kan vippe. Flukten er kort og rettlinjet mellom dekker — ikke den bølgende buen du ser hos finker. På bakken jakter den mer som en trost enn som en sangspurv: speide, hoppe, hakke.

• Øyet er mørkt og stort i forhold til hodet, tilpasset skumring og underskog.
• Nebbet er tynt og spisst — godt til insekter, dårlig til å knekke harde frø.
• Beina er lange for en så liten kropp, slik at den ser «høyreist» ut på plen og stubbe.
• Stjerten er relativt kort, mørk, uten hvite sider.

Årstid og slitasje

Etter hekking ser mange voksne slitte ut: blekere spisser, mer brunt i det oransje, og et rufsete inntrykk. Høstrøyte setter drakten. Vinterfuglen er den tettpakkede, runde skikkelsen fotografene jakter — fjærene løftet mot kulda, brystet som en liten ovn mot mørk gran.

Det finnes geografisk variasjon i Europa, men den er subtil. Nordlige og østlige fugler kan virke kaldere i oversiden. For oss i Norge er det én rødstrupe: den vi kjenner fra hekk og hage, med det samme brystet som har gitt merket Rødstrupe sitt navn.